Igår leste jeg om noen som hadde startet et prosjekt mot kutting. The Butterfly Project. Det handler om at når man har lyst til å kutte tegner man istedet en sommerfugl eller flere der man har lyst til å kutte, og kaller den opp etter noen man er glad i. Eller man får noen man er glad i til å tegne en på seg (da blir sommerfuglene ekstra spesielle). Så om man kutter dreper man sommerfuglen. Målet er å la sommerfuglen(e) blekne av seg selv, målet er å la sommerfuglen leve.
Og jeg synes dette var så fint! Så jeg leste masse om det, blant annet her: http://butterfly-project.tumblr.com/ og det ser ut som om folk i hele verden har fått hjelp på denne måten. Så idag tegnet jeg min egen sommerfugl. Tusjene mine er selvfølgelig ikke vannfaste, så etter en dusj tegnet jeg tre til :)
Jeg la ut bildene på facebook https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10151627041731265&set=a.10151627041656265.1073741828.612126264&type=1&theater og https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10151627479291265&set=a.10151627041656265.1073741828.612126264&type=1&theater (skulle gjerne lagt dem ut her også, men jeg har ikke funnet ut hvordan å legge ut bilder enda), som var litt skummelt siden man kan se en del av arrene på bildene, og en del folk fra ungdomsskolen og sånn på vennelista mi kan se det, og jeg lurer på hva de tenker om meg nå.
Anyways, jeg fikk masse "likes" og kommentarer fra folk jeg ikke har mye kontakt med, og det betydde mye. Noen sa at de ville tegne sommerfugler selv, og det ble jeg så glad for å høre. Så hvis du har forvillet deg inn hit, vil du gjøre meg en tjeneste? Legg til linken jeg oppga ovenfor i bloggen din eller på facebook-sida di og hjelp oss som sliter med kutting, hjelp andre som sliter med dette. Og tegn en liten sommerfugl selv, med penn eller tusj eller hva du har for hånden, og send meg bilde på mail :)
mandag 13. mai 2013
Spørsmålene
"Ny hobby?" spurte Anita da hun så sårene på beina mine da jeg skiftet bukse.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hadde ikke lyst til å fortelle om brannsårene. Hadde ikke lyst til å si st jeg har skadet meg igjen, nå som det er så lenge siden.
Mamma sier armene mine ser så bra ut nå. Jeg synes det ser helt forferdelig ut. En god blanding av gamle, glatte hvite arr og nyere rød-lilla arr som kjennes godt under fingrene. Med tilhørende arr etter sting. De kommer aldri til å forsvinne. De små rispene fra da jeg var 14 år synes fremdeles.
Det var en periode for noen år siden at jeg gjerne ville fjerne arrene. Var hos hudlege og vurderte plastisk operasjon. Og det var like greit at jeg ikke gjennomførte det, for etter som årene gikk ble det bare flere og flere. Og nå tenker jeg at de er en del av meg. Alle stripene og merkene på meg er en del av meg, og jeg vil ikke fjerne dem. Sannsynligvis blir det tatoveringer på armene, og kanskje noe annet enn BARE sommerfugler også :P
Jeg har et armbånd på høyre arm der det står "Everything will be ok". Og jeg tror virkelig at alt vil bli bra. Helt absurd egentlig, for jeg kan ikke huske sist jeg gang jeg trodde alt ville bli bra. Men alle de lange månedene på Frognerlia gjorde noe med meg. Det ga meg håp. Rart. Håp.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hadde ikke lyst til å fortelle om brannsårene. Hadde ikke lyst til å si st jeg har skadet meg igjen, nå som det er så lenge siden.
Mamma sier armene mine ser så bra ut nå. Jeg synes det ser helt forferdelig ut. En god blanding av gamle, glatte hvite arr og nyere rød-lilla arr som kjennes godt under fingrene. Med tilhørende arr etter sting. De kommer aldri til å forsvinne. De små rispene fra da jeg var 14 år synes fremdeles.
Det var en periode for noen år siden at jeg gjerne ville fjerne arrene. Var hos hudlege og vurderte plastisk operasjon. Og det var like greit at jeg ikke gjennomførte det, for etter som årene gikk ble det bare flere og flere. Og nå tenker jeg at de er en del av meg. Alle stripene og merkene på meg er en del av meg, og jeg vil ikke fjerne dem. Sannsynligvis blir det tatoveringer på armene, og kanskje noe annet enn BARE sommerfugler også :P
Jeg har et armbånd på høyre arm der det står "Everything will be ok". Og jeg tror virkelig at alt vil bli bra. Helt absurd egentlig, for jeg kan ikke huske sist jeg gang jeg trodde alt ville bli bra. Men alle de lange månedene på Frognerlia gjorde noe med meg. Det ga meg håp. Rart. Håp.
torsdag 9. mai 2013
Bankebrett og sprettballer
For mange år siden leste jeg Naiv. Super av Erlend Loe. Jeg husker ikke helt historien nå, men boka forteller om en mann, og denne mannen har et Brio bankebrett. Husker du dem? En barneleke, der man plasserer noen plastbiter på et brett med hull og banker plastbitene gjennom de litt for små hullene med en plasthammer. Mannen i boka gjorde dette når han kjedet seg eller når han tenkte for mye, såvidt jeg husker. Jeg ble inspirert og kjøpte mitt eget Brio bankebrett. Det var vel i 2005.
Og idag kastet jeg det.
Og jeg kjente jeg ble litt vemodig av det. Jeg kastet det sammen med alle sprettballene som jeg hadde. Jeg pleide ta en håndfull med sprettballer og kaste dem så hardt jeg kunne i gulvet så de spratt overalt i rommet. Jeg fikk ut mye aggresjon på den måten. Og så var de fargerike og jeg ble i godt humør av å gå i lekebutikker for å kjøpe sprettballer.
Det var fint å se det igjen idag. Alle lekene har vært i en eske i mange år, og jeg ble glad av å se det. Det er mange fine minner knyttet til den delen av livet mitt, fargene og livet som jeg prøvde å finne i meg. Og som jeg fant. Og menneskene jeg delte livet mitt med på den tiden. Fine mennesker. Jeg savner dem. På en måte.
På en annen side var det i den perioden jeg oppdaget at jeg var avhengig av piller for første gang. Og fikk hjelp for det for første gang.
Akk.
Minner...
Og idag kastet jeg det.
Og jeg kjente jeg ble litt vemodig av det. Jeg kastet det sammen med alle sprettballene som jeg hadde. Jeg pleide ta en håndfull med sprettballer og kaste dem så hardt jeg kunne i gulvet så de spratt overalt i rommet. Jeg fikk ut mye aggresjon på den måten. Og så var de fargerike og jeg ble i godt humør av å gå i lekebutikker for å kjøpe sprettballer.
Det var fint å se det igjen idag. Alle lekene har vært i en eske i mange år, og jeg ble glad av å se det. Det er mange fine minner knyttet til den delen av livet mitt, fargene og livet som jeg prøvde å finne i meg. Og som jeg fant. Og menneskene jeg delte livet mitt med på den tiden. Fine mennesker. Jeg savner dem. På en måte.
På en annen side var det i den perioden jeg oppdaget at jeg var avhengig av piller for første gang. Og fikk hjelp for det for første gang.
Akk.
Minner...
mandag 6. mai 2013
Forskjellig type dealere. Og litteraturgruppe.
Var hos legen idag. Trengte diverse resepter. Og jeg gruer meg hver gang jeg skal til ham for å spørre om smertestillende. Jeg har gallestein og det gjør til tider grusomt vondt, men legen min er skeptisk til å gi ut B-preparater (vanedannende medisiner) til meg fordi jeg har rusproblemer. Men jeg fikk resept idag.
Men det er slettes ikke rart at han setter restriksjoner, jeg har tross alt misbrukt leger før, byttet leger hyppig når legen har begynt å sette spørsmålstegn ved forbruket mitt av beroligende medisiner, sovemedisiner og smertestillende, og jeg har misbrukt legevakta. Jeg gjør det til tider fremdeles. Og jeg misbruker legen min. Det er ikke fakta at jeg har så mye vondt som jeg sier til ham. Ketogan gir nemlig en fin rus.
Jeg synes det er kjipt at jeg misbruker legen min. Jeg slites mellom ønsket å holde meg unna rus og å ville ruse meg. Og jeg har jo til tider fryktelig vondt og trenger faktisk å ha tablettene liggende. Det er kjipt at jeg ødelegger for meg selv på denne måten.
Og i neste måned, juni, kommer bladet Psykisk Helse med en artikkel om meg, der jeg forteller om dette. Hvis legene på legevakta leser det kommer jeg aldri til å få valium og sånt av dem igjen. Jeg vet ikke om jeg synes det er bra eller ikke. Det er jo egentlig bra, da kan jeg vite at jeg ikke kan ty til legevakta om jeg har lyst til å ruse meg. Jeg må i det hele tatt lære meg å bare ty til legevakta hvis det er virkelig nødvendig.
Jeg tror veldig mange tror at når man er rusavhengig kjøper man illegalt på gata i Oslo eller lignende, men det har jeg aldri gjort. Jeg har fått av legen, legevakta. Og mamma. Jeg tror det er viktig at folk skjønner at man kan ha et rusproblem selv om man ikke kjøper på gata. Da jeg var lagt inn på Frognerlia for avhengighet var det en pasient der, en ung gutt, som mente at jeg ikke hadde noe rusproblem og burde vært på skjermet avdeling på Lier psykiatriske sykehus. (Samtidig som han mente at han ikke hadde noe psykisk problem og ikke trengte de obligatoriske psykolog-timene, men Frognerlia er en døgnenhet for de som sliter med både rus og psykisk sykdom. Dust.)
Det finnes ikke bare én type "dealere," det er hvertfall sikkert. Min "dealer" har i alle år bodd i huset jeg har vokst opp i, og hun heter mamma. Noe som også står i artikkelen som kommer. Jeg lurer på om jeg får noen reaksjoner på det. Det hadde ikke forundret meg. Og jeg skjønner godt reaksjonene jeg har fått hittil.
...
Imorgen skal jeg møte Ivar på Senter For Rusforebygging, vi skal snakke med en dame ved Psykiatrisk Dagsenter om litteraturgruppa hun leder. Jeg er nervøs. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Jeg tar et skritt ut i fremtiden imorgen. Selv om det bare er en litteraturgruppe for folk som liker å lese og som sliter med psyken. For folk som meg. Jeg er nervøs for fremtiden. En gang skrev jeg et dikt om fremtiden. Jeg husker strofene
når fremtid aldri vil komme
den er ikke velkommen
Akk, så mye som har skjedd siden den tid.
Jeg har lært å ønske fremtiden velkommen.
Opp tidlig imorgen. Ugh.
Men det er slettes ikke rart at han setter restriksjoner, jeg har tross alt misbrukt leger før, byttet leger hyppig når legen har begynt å sette spørsmålstegn ved forbruket mitt av beroligende medisiner, sovemedisiner og smertestillende, og jeg har misbrukt legevakta. Jeg gjør det til tider fremdeles. Og jeg misbruker legen min. Det er ikke fakta at jeg har så mye vondt som jeg sier til ham. Ketogan gir nemlig en fin rus.
Jeg synes det er kjipt at jeg misbruker legen min. Jeg slites mellom ønsket å holde meg unna rus og å ville ruse meg. Og jeg har jo til tider fryktelig vondt og trenger faktisk å ha tablettene liggende. Det er kjipt at jeg ødelegger for meg selv på denne måten.
Og i neste måned, juni, kommer bladet Psykisk Helse med en artikkel om meg, der jeg forteller om dette. Hvis legene på legevakta leser det kommer jeg aldri til å få valium og sånt av dem igjen. Jeg vet ikke om jeg synes det er bra eller ikke. Det er jo egentlig bra, da kan jeg vite at jeg ikke kan ty til legevakta om jeg har lyst til å ruse meg. Jeg må i det hele tatt lære meg å bare ty til legevakta hvis det er virkelig nødvendig.
Jeg tror veldig mange tror at når man er rusavhengig kjøper man illegalt på gata i Oslo eller lignende, men det har jeg aldri gjort. Jeg har fått av legen, legevakta. Og mamma. Jeg tror det er viktig at folk skjønner at man kan ha et rusproblem selv om man ikke kjøper på gata. Da jeg var lagt inn på Frognerlia for avhengighet var det en pasient der, en ung gutt, som mente at jeg ikke hadde noe rusproblem og burde vært på skjermet avdeling på Lier psykiatriske sykehus. (Samtidig som han mente at han ikke hadde noe psykisk problem og ikke trengte de obligatoriske psykolog-timene, men Frognerlia er en døgnenhet for de som sliter med både rus og psykisk sykdom. Dust.)
Det finnes ikke bare én type "dealere," det er hvertfall sikkert. Min "dealer" har i alle år bodd i huset jeg har vokst opp i, og hun heter mamma. Noe som også står i artikkelen som kommer. Jeg lurer på om jeg får noen reaksjoner på det. Det hadde ikke forundret meg. Og jeg skjønner godt reaksjonene jeg har fått hittil.
...
Imorgen skal jeg møte Ivar på Senter For Rusforebygging, vi skal snakke med en dame ved Psykiatrisk Dagsenter om litteraturgruppa hun leder. Jeg er nervøs. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Jeg tar et skritt ut i fremtiden imorgen. Selv om det bare er en litteraturgruppe for folk som liker å lese og som sliter med psyken. For folk som meg. Jeg er nervøs for fremtiden. En gang skrev jeg et dikt om fremtiden. Jeg husker strofene
når fremtid aldri vil komme
den er ikke velkommen
Akk, så mye som har skjedd siden den tid.
Jeg har lært å ønske fremtiden velkommen.
Opp tidlig imorgen. Ugh.
søndag 5. mai 2013
Det første innlegget på fem år: På gjentatte oppfordringer
Jeg bruker dagene på å telle timer. Timer til dagen er over. Teller minuttene det tar for meg å røyke en røyk. Irriterer meg over serier på tv som varer 22 minutter istedetfor 47 minutter. Jeg bruker dagene på å telle dager siden jeg sist ruset meg. Siden siste sprekk. Det har gått noen dager nå, og jeg holder ut.
Jeg gleder meg til dagen når jeg ikke lenger bare holder ut dagene, men lever dagene.
Hvordan skal jeg kunne ha en blogg? Alt jeg skriver om er at jeg vil ha piller og at jeg enten har det bra eller at alt er jævlig. Jeg skriver ikke om politiske ting. Meninger. Jeg skriver bare dagbok. Eller jeg skriver om mennesker jeg ser i byen på vei til eller fra psykologen. Hvor interessant kan det være for folk å følge? Jeg kan skrive om hvordan det er å ha et rusproblem. Og et hav av psykiske diagnoser. Eller å være snart 30 og bo hos foreldrene sine. Ok, jeg bor ikke hos dem hele tiden, jeg har en leilighet, men det er så ... stille i leiligheten. Det er ikke sant, for de som bor over meg bråker noe helt vanvittig, men inne i leiligheten er det så tom-stille. Jeg kan skrive om hvor mye jeg ser på tv, hvor mange tv-serier jeg følger. Eller om bøkene jeg leser.
Eller jeg kan skrive om drømmen min.
Jeg gleder meg til dagen når jeg ikke lenger bare holder ut dagene, men lever dagene.
Hvordan skal jeg kunne ha en blogg? Alt jeg skriver om er at jeg vil ha piller og at jeg enten har det bra eller at alt er jævlig. Jeg skriver ikke om politiske ting. Meninger. Jeg skriver bare dagbok. Eller jeg skriver om mennesker jeg ser i byen på vei til eller fra psykologen. Hvor interessant kan det være for folk å følge? Jeg kan skrive om hvordan det er å ha et rusproblem. Og et hav av psykiske diagnoser. Eller å være snart 30 og bo hos foreldrene sine. Ok, jeg bor ikke hos dem hele tiden, jeg har en leilighet, men det er så ... stille i leiligheten. Det er ikke sant, for de som bor over meg bråker noe helt vanvittig, men inne i leiligheten er det så tom-stille. Jeg kan skrive om hvor mye jeg ser på tv, hvor mange tv-serier jeg følger. Eller om bøkene jeg leser.
Eller jeg kan skrive om drømmen min.
lørdag 1. mars 2008
sommerfuglvingene
når jeg blir en sommerfugl
skal jeg pakke deg inn i vingene mine
hviske inn mot halsen din at
jeg forlater deg ikke selv om jeg kan fly
når jeg blir en sommerfugl
skal jeg spre vingene mine
(du ser dem for deg, ikke sant? de er ikke sorte lenger)
jeg skal ta hånda di
og fly sammen med deg
Jeg forlater deg ikke
selv når jeg lærer å fly
skal jeg pakke deg inn i vingene mine
hviske inn mot halsen din at
jeg forlater deg ikke selv om jeg kan fly
når jeg blir en sommerfugl
skal jeg spre vingene mine
(du ser dem for deg, ikke sant? de er ikke sorte lenger)
jeg skal ta hånda di
og fly sammen med deg
Jeg forlater deg ikke
selv når jeg lærer å fly
Abonner på:
Innlegg (Atom)